Det kan vises, tror jeg, at staten i våre dager bruker krigsvirkemidler som frykt og splitt-og-hersk mot egen befolkning.
La oss begynne med feminismen. Hans Olav Fekjær spør i et debattinnlegg om dumheten ikke har noen grenser. Anledningen er at staten har sendt varsel om tvangsoppløsning til både Avinor og Nor-Cargo, to statlige selskap, fordi de har for få kvinner i sine styrer. Selskapene utfører helt nødvendige oppgaver i landets infrastruktur, skriver Fekjær, og det å tvangsoppløse selskapene utfra kvinnetall og mannstall i styrene kan virke som en liten overreaksjon.
Fekjærs frustrasjon over denne saken er nok av typen dråpe som får begeret til å renne over, for det renner virkelig over i disse dager. Onsdag kunne vi fx høre i radionyhetene at menn nå måtte ta mer ansvar for dette med at visse menn begår voldtekter. Snakker om å rette baker for smed! Vel er man mann, men vi menn henger vitterlig ikke sammen i en diger deig, og det er ikke min feil at andre menn bryter loven.
Feministenes bidrag til denne diskursen om voldtekt synes å være at kvinner har null ansvar, mens menn har alt ansvar. Videre at alle menn har ansvar for dette, fordi vi er menn. Helt ekstremt ble det på kvinnedagen 8. mars, da riksklysa Ingunn Yssen klemte til på Gleng Bokcafé i Sarpsborg med kraftsalven «Dette er ikke kvinnens ansvar! Selv om vi er nakne og fulle som alker, har ingen rett til å voldta oss».
En selvfølgelighet, selvsagt. Det er overgriperen som begår overgrep. Kvinner bør nok likevel ikke gjøre det til en vane å gå aftentur alene i Evas drakt, stup fulle og i de mørkeste bakgatene i Oslo sentrum fredags- og lørdagskvelder. Rett og slett fordi det ville være idiotisk, uansvarlig og en tåpelig ting å gjøre. Litt som å sende sitt barn for å leke på motorveien, utstyrt med håndskrevet lapp i lommen om at ingen biler har rett til å kjøre på barn.
Svaret på Fekjærs spørsmål er selvsagt at dumheten ikke har noen kjente grenser, noe også Club of Rome kom frem til i sin årsrapport i 2004, «Limits to Ignorance», noe som i sin tur førte til at denne rapporten ikke kunne publiseres, og forespørsler om den ikke kunne besvares. «Ingen kommentar», men vi vet jo svaret.
Selv om hvert tilfelle selvsagt er ett for mye, begås det forsvinnende få overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann i Norge. Sannsynligheten for å bli utsatt for dette er tilnærmet null. Like fullt piskes det opp en voldtektsfrykt gjennom vedvarende prat i statlige og private media. Her kommer den psykiske og følelsesmessige delen av voldtekten til sin rett, og media hauser opp og sprer denne følelsen av redsel og avmakt til hundretusener av kvinner, selvsagt under dekke av å ville komme voldtektsondet til livs. Men hvem er det egentlig som får kvinner til å føle seg utrygge?
Så la oss sette menn opp mot kvinner, og kvinner opp mot menn. La oss splitte opp folket så de blir greiere å hanskes med. Folk må styres, og for å få det til, må staten gjøre visse grep.
Vi hopper freidig videre til terrorismen. Også her er det forsvinnende få tilfeller av faktiske terrordødsfall, og langt mindre sjanse for å krepere for terrorister enn av fx vepsestikk eller hundebitt. Terrorisme kommer fra de latinske uttrykkene terror, frykt, redsel, og terrere, å skremme eller innjage frykt. Hvem skremmer, og hvem pisker opp frykt og redsel i folket? Jo, staten og media hauser daglig opp dette minimale problemet til et slags hovedproblem i vår tid, og de sørger samtidig for at vi hele tiden skal være redde for dette.
Hvorfor er det så maktpåliggende for staten at vi skal være redde? Ganske enkelt, ved å terrorisere folket gjør staten folk lettere å styre i en for staten ønsket retning. Folk slutter å tenke rasjonelt når de hele tiden er redde.
Så la oss skremme vettet av folk og sette redde menn opp mot redde kvinner, og redde kvinner opp mot redde menn. La oss terrorisere og splitte opp folket så de blir greiere å hanskes med. Folk må styres, og for å få det til, må staten gjøre visse grep.
