Fellesskapet

«Vi mennesker lykkes stadig mer med det vi gjør,» sier Jens i sin nyttårstale, og dette er noe av kjernen, dette er selve problemets rot, kan man si. Jeg skal forklare nærmere hvorfor.

Det å lykkes er et plussord, det regnes som regel som positivt. I en forflatet offentlighet er det ofte nok å si «lykkes», så tenker de tvangspositive leserne «ja!», «bra!», og «dette er en fin kar!». Å lykkes er noe man gjør, eller påstår at man gjør, og det blir bra i seg selv.

«Stadig mer» er neste ledd, og dette er noe vi idag bare forventer, at det blir stadig mer av det fine og gode og flotte. Og har man én kjæreste og én flaske vin, er det selvsagt etter denne logikken ti ganger så bra med ti kjærester og ti flasker vin. Vårt samfunn er gjennomsyret av dette «stadig mer», og fremskritt, og det ser vi i bare lett ulik stil i alle de ti fremskrittspartiene vi nå holder oss med.

Det siste uspesifiserte leddet er «det vi gjør». Vi lykkes jo, stadig mer, med det vi gjør, og det er da helt klart, utfra sammenhengen, at dette «det vi gjør» må være noe udelt positivt, noe vi alle bærer ved og vann for å hjelpe til med, noe vi drar sammen og ønsker oss sammen. Slik er det selvsagt ikke i virkeligheten, men i en nyttårstale går dette like selvsagt hjem.

En comic relief før vi hopper over på første ledd: «I thank you, gentlemen. The year has been a good one for the Society (hear, hear). This year our members have put more things on top of other things than ever before.» Det er Sir William, president for the Royal Society for Putting Things on Top of Other Things, som sier dette i sin oppsummering av det gangne året, i Monty Pythons flyvende sirkus. En parodi på denne ukritiske og ikke-problematiserende positiviteten som vårt samfunn i så ekstrem grad flyter over av.

Det må også sies, og has i bakhodet, at motsatsen, det å tenke negativt bare for negativitetens egen skyld, ikke er det spor bedre. En ensporet negativtenkning om fx samfunnet kan lett renne over i tvangstanker og tvangstolkning i negativ retning av rent ut gode saker i det private. Målet må være å tenke analytisk, å klarsynt veie for og mot, og å gjennomskue de tomme tønnene som rumler allevegne.

Førsteleddet i dette vesle utdraget fra den stoltenbergske nyttårstalen til det norske folk er ordene «vi mennesker». Jens skaper her et fiktivt og drømmeaktig fellesskap, der vi mennesker står sammen, som i en storfamilie, og dette etterfølger statsministerens åpning av hele talen med ordene «kjære alle sammen». Landsmenn er åpenbart gått ut på dato, og særbehandling av oss som er født og oppvokst i dette landet han skalter og valter med, er fy-fy og politisk sett uakseptabelt. Huseierne og arbeidsgiverne og den øvrige, praktiske politikken til den «rødgrønne» regjeringen får stå for hverdagsrasismen, den sømmer seg ikke i en nyttårstale.

Men jeg vil si noe mer om dette med at vi mennesker lykkes stadig mer med det vi gjør, i forhold til det at du som leser dette lykkes stadig mer med det du gjør. Det du gjør er nemlig mangslungent og mye opp til deg selv, til din etikk og dine verdier. Du, og dine søstre og brødre alle steder, er gjennomgående et godt menneske, med overveiende gode forehavender. Positive prosjekter! Medmenneskelige handlinger! Det står ikke på det, ikke i det hele tatt.

Problemet er fellesskapet. Jeg har et bilde her. Et panoramabilde. Jeg står på en fjellrygg et sted i fjordlandskapet. Midt i det norske. Midt i dette vakre postkortnorske. Skuer utover fjord og bygd. Veier og hus. Fellesskapet. Samfunnet. Det vi har skapt sammen, slik vi har funnet sammen. Dette vi skaper i fellesskap følger dessverre kun én logikk. Det blir flere veier og tunneller. Mer hus. Færre fosser. Hadde jeg stått her i tiår, ville jeg sett dette. Selv her inne. Selv her i det såkalt fraflytningstruede blir det mer og mer av dette fellesskapet, gjerne fremmet ved selve denne fraflyttingsdiskursen, at vi mennesker må gjøre stadig mer for å lykkes her inne. Få til aktivitet. Få det til å bli liv laga.

Men livet selv er allerede liv laga. Det som ikke er det, er dette evinnelige fellesskapet, som tar enhver ytring og ethvert fornuftig og selvstendig tenkende individ og stapper det gjennom fellesskapskverna, forflatningskverna, sammenfinningskverna, sosialiseringskverna og samfunnskverna. Våre store og små medier fremskynder dette, og våre offisielle og uoffisielle politikere iverksetter dette. Dette forflatende, åndsforlatte, pengemaniske. Disse fellesverdiene vi alle har funnet sammen om. Dette som ødelegger alt som er vent og vakkert!

språksprekken

Verbalspråket, det talte eller skrevne språket, sier ifølge lingvisten Gregory Bateson noe helt annet enn kroppsspråket, idet ordene åpner for en avstand, et fravær eller en negasjon, et «ikke», en rituell fortelling om et fravær, der ordene liksom symboliserer dette andre, dette «ikke», dette som ikke er der, som ikke finnes i virkeligheten.

Dette er lett gjenkjennelig for oss, fx fra politikken og massemediene, der uttrykk som «vi skal finne og straffe de skyldige» kan bety «vi står egentlig selv bak», og «politiet svarte med tåregass» kan bety «snøballkastingen startet som svar på politiets pepperspraying».

I det siste tilfellet med snøballene blir det svært tydelig og lett å se for seg: På gata er det slik at politiet dusjer ungdommene med pepperspray slik at de begynner å kaste snø, mens massemediene snur forløpet på hodet, selv om deres folk overvar det hele, fordi språk er makt og det tross alt betyr litt hva som formidles gjennom mediene. Det avisene og TV-stasjonene kommuniserer til dem som var der er altså: 1) dette er IKKE hva som skjedde, og 2) vi bryr oss IKKE om hva som skjedde, samt eventuelt 3) du kommer INGEN vei med korrigerende leserinnlegg om hva som skjedde, dersom noen da skulle gidde å trekke det hele så langt.

Så OK, det er ikke bare enkeltpersoner i politikk og medier som juger så det renner, om enkeltepisoder og enkeltsaker, men en mer generell aksept i samfunnet for at ordene får erstatte situasjonene eller virkeligheten, uavhengig av deres sannhetsgehalt. Det det handler om for de fleste i en situasjon er å vite hvem som har mest makt, og så akseptere denne partens juging, denne partens ord, som den sanne juginga om denne tildragelsen.

Det eneste problemet med å la denne veltilpassede juginga gå for langt eller ta helt av, er at det kan oppstå et gap mellom språk og betydning, eller virkelighet, det dannes en språksprekk, som når gjetergutten i fabelen ropte «ulv!» for ofte, slik at ingenting lenger tas bokstavlig og ingen heller forventer at en tale eller en tekst handler om virkeligheten, handler om noe reelt, noe fra vår fysiske, sanselige verden.

Så mens vi lærte i gata å holde jugakors bakpå ryggen når vi måtte tale usant, blir vi som voksne sett på som rare og litt skrullete med vår emmene ærlighet og suspekte hang til sannhet, det må stikke noe under, være ugler i mosen, dette melet kan umulig være helt rent, får vi høre, for det er ikke slik man skal bruke språket, ikke som en direkte referanse til betydningen eller referanserammen, i verden, det er noe vi burde lagt av oss i barnehagen, for det lønner seg ikke, som voksen, eller i vår tid.