lørdag 10. mars 2007

Terrorfeminisme


Det kan vises, tror jeg, at staten i våre dager bruker krigsvirkemidler som frykt og splitt-og-hersk mot egen befolkning.

La oss begynne med feminismen. Hans Olav Fekjær spør i et debattinnlegg om dumheten ikke har noen grenser. Anledningen er at staten har sendt varsel om tvangsoppløsning til både Avinor og Nor-Cargo, to statlige selskap, fordi de har for få kvinner i sine styrer. Selskapene utfører helt nødvendige oppgaver i landets infrastruktur, skriver Fekjær, og det å tvangsoppløse selskapene utfra kvinnetall og mannstall i styrene kan virke som en liten overreaksjon.

Fekjærs frustrasjon over denne saken er nok av typen dråpe som får begeret til å renne over, for det renner virkelig over i disse dager. Onsdag kunne vi fx høre i radionyhetene at menn nå måtte ta mer ansvar for dette med at visse menn begår voldtekter. Snakker om å rette baker for smed! Vel er man mann, men vi menn henger vitterlig ikke sammen i en diger deig, og det er ikke min feil at andre menn bryter loven.

Feministenes bidrag til denne diskursen om voldtekt synes å være at kvinner har null ansvar, mens menn har alt ansvar. Videre at alle menn har ansvar for dette, fordi vi er menn. Helt ekstremt ble det på kvinnedagen 8. mars, da riksklysa Ingunn Yssen klemte til på Gleng Bokcafé i Sarpsborg med kraftsalven «Dette er ikke kvinnens ansvar! Selv om vi er nakne og fulle som alker, har ingen rett til å voldta oss».

En selvfølgelighet, selvsagt. Det er overgriperen som begår overgrep. Kvinner bør nok likevel ikke gjøre det til en vane å gå aftentur alene i Evas drakt, stup fulle og i de mørkeste bakgatene i Oslo sentrum fredags- og lørdagskvelder. Rett og slett fordi det ville være idiotisk, uansvarlig og en tåpelig ting å gjøre. Litt som å sende sitt barn for å leke på motorveien, utstyrt med håndskrevet lapp i lommen om at ingen biler har rett til å kjøre på barn.

Svaret på Fekjærs spørsmål er selvsagt at dumheten ikke har noen kjente grenser, noe også Club of Rome kom frem til i sin årsrapport i 2004, «Limits to Ignorance», noe som i sin tur førte til at denne rapporten ikke kunne publiseres, og forespørsler om den ikke kunne besvares. «Ingen kommentar», men vi vet jo svaret.

Selv om hvert tilfelle selvsagt er ett for mye, begås det forsvinnende få overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann i Norge. Sannsynligheten for å bli utsatt for dette er tilnærmet null. Like fullt piskes det opp en voldtektsfrykt gjennom vedvarende prat i statlige og private media. Her kommer den psykiske og følelsesmessige delen av voldtekten til sin rett, og media hauser opp og sprer denne følelsen av redsel og avmakt til hundretusener av kvinner, selvsagt under dekke av å ville komme voldtektsondet til livs. Men hvem er det egentlig som får kvinner til å føle seg utrygge?

Så la oss sette menn opp mot kvinner, og kvinner opp mot menn. La oss splitte opp folket så de blir greiere å hanskes med. Folk må styres, og for å få det til, må staten gjøre visse grep.

Vi hopper freidig videre til terrorismen. Også her er det forsvinnende få tilfeller av faktiske terrordødsfall, og langt mindre sjanse for å krepere for terrorister enn av fx vepsestikk eller hundebitt. Terrorisme kommer fra de latinske uttrykkene terror, frykt, redsel, og terrere, å skremme eller innjage frykt. Hvem skremmer, og hvem pisker opp frykt og redsel i folket? Jo, staten og media hauser daglig opp dette minimale problemet til et slags hovedproblem i vår tid, og de sørger samtidig for at vi hele tiden skal være redde for dette.

Hvorfor er det så maktpåliggende for staten at vi skal være redde? Ganske enkelt, ved å terrorisere folket gjør staten folk lettere å styre i en for staten ønsket retning. Folk slutter å tenke rasjonelt når de hele tiden er redde.

Så la oss skremme vettet av folk og sette redde menn opp mot redde kvinner, og redde kvinner opp mot redde menn. La oss terrorisere og splitte opp folket så de blir greiere å hanskes med. Folk må styres, og for å få det til, må staten gjøre visse grep.

onsdag 14. februar 2007

Bærekraftige primater

På øya Borneo lever idag en rekke bærekraftige primater, eller primatarter, kun én av artene skiller seg ut ved å være ikke-bærekraftig og da over tid altødeleggende.

Borneos brennende jungel utgjør et stadig forsvinnende hjem for primater vi kaller aper, mens primatene som brenner og hugger jungelen går under betegnelsen mennesker.

Vi lager selv disse ordene og begrepene, det er vårt privilegium som mennesker. Som ødeleggere kan vi selv definere fx bærekraft som noe kun mennesker kan fremskaffe, som et resultat av et skrivebordsprosjekt som såkalt følges opp (eller ikke følges opp) i praksis.

Og vi kan spinne videre på denne egendefineringen, og som bærekraftutreder William Lafferty slenge ut påstander om at et område må ha nok mennesker bosatt i dette området for å kunne utgjøre et bærekraftig lokalsamfunn.

Flytter de vekk fra jungelen, fx, er ikke denne lenger bærekraftig, om vi skal tro den gode utreder Lafferty.

I et av HC Andersens eventyr sprader en storkar gjennom gatene kliss naken, og det må et ufordervet barn til for å påpeke det åpenbare: At keiseren er uten klær.

Slik er det også med 2007-utgaven av begrepet bærekraft. Selv satellittene i verdensrommet får med seg det som skjer på jorden: At vedvarende branner lyser opp natten i verdens jungler.

På TV får vi se hvordan snille biologer og veterinærer pleier og hjelper apene på Borneo. I en bisetning får vi så høre hva som egentlig skjer: At vi brenner skogene deres.

For å oppsummere kan vi si, med en finger i jorda, at det ikke fins noe slikt som bærekraftig brenning eller uttak av tømmer. Idet trær blir tømmer er bærekraftlinja alt passert. En bever kan felle et tre, men den lar det bli liggende, i området, som vindfall. Alt i treet blir værende der og går over i nye former.

Selv de mest velmente og visjonære rapportene om bærekraft er ikke engang bærekraftige, som papirprodukter. De er basert på tømmer. Eller på energiintensiv og langtransportert resirkulering av brukt papir. Slik er det.

Kan vi så slutte å bruke begrepet bærekraft om ting som slett ikke er bærekraftige? Nei, vi kan nok ikke det. Det er ikke så enkelt. For i fellesskapet, og i de sosiale sammenhengene, blir den sanne referansen for ordet bærekraft til noe fanatisk. Noe ekstremt, og dermed ekstremistisk. Som en hardnakket påstand om at høns legger egg.

Slik kan vi si at språket og begrepene perverterer seg selv, helt automatisk, når de moses gjennom fellesskapskverna. Selv viktige ting som bærekraft, eller kanskje særlig viktige ting som bærekraft.

Fellesskapet forbyr og umuliggjør så å si selvkritikk og selvrefleksjon gjennom å la hvert begrep som en gang hadde en fast referanse til sannhet, natur og virkelighet få sige nedover skråplanet til den totale meningsløshet.

Bærekraft blir forbruksdobling. Utslippsreduksjoner blir utslippsdobling. Økologi blir økonomi. Miljøseire dødsstøt.

Språk og sivilisasjon er altså én og samme ting, og språket tjener som bortforklaringer, skjønnmaling, avledningsmanøvre fra det vi alle vet. Språket blir salgsplakaten, illusjonen eller livsløgnen som gjør alt dette grusomme og grusomt idiotiske mulig.

søndag 28. januar 2007

Fellesskapet

«Vi mennesker lykkes stadig mer med det vi gjør,» sier Jens i sin nyttårstale, og dette er noe av kjernen, dette er selve problemets rot, kan man si. Jeg skal forklare nærmere hvorfor.

Det å lykkes er et plussord, det regnes som regel som positivt. I en forflatet offentlighet er det ofte nok å si «lykkes», så tenker de tvangspositive leserne «ja!», «bra!», og «dette er en fin kar!». Å lykkes er noe man gjør, eller påstår at man gjør, og det blir bra i seg selv.

«Stadig mer» er neste ledd, og dette er noe vi idag bare forventer, at det blir stadig mer av det fine og gode og flotte. Og har man én kjæreste og én flaske vin, er det selvsagt etter denne logikken ti ganger så bra med ti kjærester og ti flasker vin. Vårt samfunn er gjennomsyret av dette «stadig mer», og fremskritt, og det ser vi i bare lett ulik stil i alle de ti fremskrittspartiene vi nå holder oss med.

Det siste uspesifiserte leddet er «det vi gjør». Vi lykkes jo, stadig mer, med det vi gjør, og det er da helt klart, utfra sammenhengen, at dette «det vi gjør» må være noe udelt positivt, noe vi alle bærer ved og vann for å hjelpe til med, noe vi drar sammen og ønsker oss sammen. Slik er det selvsagt ikke i virkeligheten, men i en nyttårstale går dette like selvsagt hjem.

En comic relief før vi hopper over på første ledd: «I thank you, gentlemen. The year has been a good one for the Society (hear, hear). This year our members have put more things on top of other things than ever before.» Det er Sir William, president for the Royal Society for Putting Things on Top of Other Things, som sier dette i sin oppsummering av det gangne året, i Monty Pythons flyvende sirkus. En parodi på denne ukritiske og ikke-problematiserende positiviteten som vårt samfunn i så ekstrem grad flyter over av.

Det må også sies, og has i bakhodet, at motsatsen, det å tenke negativt bare for negativitetens egen skyld, ikke er det spor bedre. En ensporet negativtenkning om fx samfunnet kan lett renne over i tvangstanker og tvangstolkning i negativ retning av rent ut gode saker i det private. Målet må være å tenke analytisk, å klarsynt veie for og mot, og å gjennomskue de tomme tønnene som rumler allevegne.

Førsteleddet i dette vesle utdraget fra den stoltenbergske nyttårstalen til det norske folk er ordene «vi mennesker». Jens skaper her et fiktivt og drømmeaktig fellesskap, der vi mennesker står sammen, som i en storfamilie, og dette etterfølger statsministerens åpning av hele talen med ordene «kjære alle sammen». Landsmenn er åpenbart gått ut på dato, og særbehandling av oss som er født og oppvokst i dette landet han skalter og valter med, er fy-fy og politisk sett uakseptabelt. Huseierne og arbeidsgiverne og den øvrige, praktiske politikken til den «rødgrønne» regjeringen får stå for hverdagsrasismen, den sømmer seg ikke i en nyttårstale.

Men jeg vil si noe mer om dette med at vi mennesker lykkes stadig mer med det vi gjør, i forhold til det at du som leser dette lykkes stadig mer med det du gjør. Det du gjør er nemlig mangslungent og mye opp til deg selv, til din etikk og dine verdier. Du, og dine søstre og brødre alle steder, er gjennomgående et godt menneske, med overveiende gode forehavender. Positive prosjekter! Medmenneskelige handlinger! Det står ikke på det, ikke i det hele tatt.

Problemet er fellesskapet. Jeg har et bilde her. Et panoramabilde. Jeg står på en fjellrygg et sted i fjordlandskapet. Midt i det norske. Midt i dette vakre postkortnorske. Skuer utover fjord og bygd. Veier og hus. Fellesskapet. Samfunnet. Det vi har skapt sammen, slik vi har funnet sammen. Dette vi skaper i fellesskap følger dessverre kun én logikk. Det blir flere veier og tunneller. Mer hus. Færre fosser. Hadde jeg stått her i tiår, ville jeg sett dette. Selv her inne. Selv her i det såkalt fraflytningstruede blir det mer og mer av dette fellesskapet, gjerne fremmet ved selve denne fraflyttingsdiskursen, at vi mennesker må gjøre stadig mer for å lykkes her inne. Få til aktivitet. Få det til å bli liv laga.

Men livet selv er allerede liv laga. Det som ikke er det, er dette evinnelige fellesskapet, som tar enhver ytring og ethvert fornuftig og selvstendig tenkende individ og stapper det gjennom fellesskapskverna, forflatningskverna, sammenfinningskverna, sosialiseringskverna og samfunnskverna. Våre store og små medier fremskynder dette, og våre offisielle og uoffisielle politikere iverksetter dette. Dette forflatende, åndsforlatte, pengemaniske. Disse fellesverdiene vi alle har funnet sammen om. Dette som ødelegger alt som er vent og vakkert!

søndag 7. januar 2007

språksprekken

Verbalspråket, det talte eller skrevne språket, sier ifølge lingvisten Gregory Bateson noe helt annet enn kroppsspråket, idet ordene åpner for en avstand, et fravær eller en negasjon, et «ikke», en rituell fortelling om et fravær, der ordene liksom symboliserer dette andre, dette «ikke», dette som ikke er der, som ikke finnes i virkeligheten.

Dette er lett gjenkjennelig for oss, fx fra politikken og massemediene, der uttrykk som «vi skal finne og straffe de skyldige» kan bety «vi står egentlig selv bak», og «politiet svarte med tåregass» kan bety «snøballkastingen startet som svar på politiets pepperspraying».

I det siste tilfellet med snøballene blir det svært tydelig og lett å se for seg: På gata er det slik at politiet dusjer ungdommene med pepperspray slik at de begynner å kaste snø, mens massemediene snur forløpet på hodet, selv om deres folk overvar det hele, fordi språk er makt og det tross alt betyr litt hva som formidles gjennom mediene. Det avisene og TV-stasjonene kommuniserer til dem som var der er altså: 1) dette er IKKE hva som skjedde, og 2) vi bryr oss IKKE om hva som skjedde, samt eventuelt 3) du kommer INGEN vei med korrigerende leserinnlegg om hva som skjedde, dersom noen da skulle gidde å trekke det hele så langt.

Så OK, det er ikke bare enkeltpersoner i politikk og medier som juger så det renner, om enkeltepisoder og enkeltsaker, men en mer generell aksept i samfunnet for at ordene får erstatte situasjonene eller virkeligheten, uavhengig av deres sannhetsgehalt. Det det handler om for de fleste i en situasjon er å vite hvem som har mest makt, og så akseptere denne partens juging, denne partens ord, som den sanne juginga om denne tildragelsen.

Det eneste problemet med å la denne veltilpassede juginga gå for langt eller ta helt av, er at det kan oppstå et gap mellom språk og betydning, eller virkelighet, det dannes en språksprekk, som når gjetergutten i fabelen ropte «ulv!» for ofte, slik at ingenting lenger tas bokstavlig og ingen heller forventer at en tale eller en tekst handler om virkeligheten, handler om noe reelt, noe fra vår fysiske, sanselige verden.

Så mens vi lærte i gata å holde jugakors bakpå ryggen når vi måtte tale usant, blir vi som voksne sett på som rare og litt skrullete med vår emmene ærlighet og suspekte hang til sannhet, det må stikke noe under, være ugler i mosen, dette melet kan umulig være helt rent, får vi høre, for det er ikke slik man skal bruke språket, ikke som en direkte referanse til betydningen eller referanserammen, i verden, det er noe vi burde lagt av oss i barnehagen, for det lønner seg ikke, som voksen, eller i vår tid.

søndag 31. desember 2006

penger og mening

Når jeg gir deg en bok (mening) og du gir meg en seddel (penger) går vi i null, finansielt. Men jeg har gitt deg noe annet og mer enn penger. Eller noe annet og mindre enn penger. Noe du ikke kan bruke til annet enn mening, eller bytting i annen mening (en annen bok).

Og når vi sitter i hver vår verden er det fordi du søker penger mens jeg søker mening. Men jeg forenkler her, hardt og brutalt. Vi søker jo begge mening, men ulike former for mening. Mening er min valuta, i betydningen «det som gir mening». Men dette er meningsløst for deg.

Dypest sett dreier det seg om to tankesystemer, to trossystemer. Du er med på karusellen, på rotteracet, mens jeg i dine øyne er bunnfall, en outsider, alltid blakk og uten evne til å sørge for en stabil strøm av penger, en jevn strøm inn av din form for valuta.

Dine verdier er videre allmenne, mens mine er minoritetens verdier. Du ser derfor ned på meg. Mens jeg kanskje velger å holde meg til mine verdier, men lar deg holde deg med dine, uten å se ned på deg, uten å se på ditt verdivalg som annet enn ditt valg og din soleklare rett til å velge.

De som faller utenfor ditt system og ditt samfunn er gjerne som meg, de saumfarer verden etter mening, etter noe som gir dem en tro på noe mer enn dette kalde, glatte, monetære, materialistiske. Og slik sakker de akterut i dine øyne. De blir «fattige», mens du er den «rike».

Men i kategorien over disse forenes likevel «penger» og «mening» i en høyere form for mening, som er det vi trakter etter og det vi bygger våre tankesystem opp rundt. Du er mer integrert i hovedstrømmen og gikk tidligere inn for det materielle, og har derfor mer av det. Det er ditt valg, og mitt valg gjør min sti mer kronglete, mer vrien og preget av motbakker, men det er da også mitt eget valg. Og om noen år er jeg kanskje der du er, mens du stirrer inn i et nytt mørke, blottet for mening.

Min søken etter min form for mening vil komme til et punkt, der den slår over i din form for mening. Da vil jeg trenge hus og en stabil strøm av penger, for å rendyrke min form for mening. Min form for mening og din form for mening møtes altså i en symbiose - i et samboerskap - der hver form næres av den andre.

Dette er vakkert og fruktbart. Og det gir mening.