språksprekken

Verbalspråket, det talte eller skrevne språket, sier ifølge lingvisten Gregory Bateson noe helt annet enn kroppsspråket, idet ordene åpner for en avstand, et fravær eller en negasjon, et «ikke», en rituell fortelling om et fravær, der ordene liksom symboliserer dette andre, dette «ikke», dette som ikke er der, som ikke finnes i virkeligheten.

Dette er lett gjenkjennelig for oss, fx fra politikken og massemediene, der uttrykk som «vi skal finne og straffe de skyldige» kan bety «vi står egentlig selv bak», og «politiet svarte med tåregass» kan bety «snøballkastingen startet som svar på politiets pepperspraying».

I det siste tilfellet med snøballene blir det svært tydelig og lett å se for seg: På gata er det slik at politiet dusjer ungdommene med pepperspray slik at de begynner å kaste snø, mens massemediene snur forløpet på hodet, selv om deres folk overvar det hele, fordi språk er makt og det tross alt betyr litt hva som formidles gjennom mediene. Det avisene og TV-stasjonene kommuniserer til dem som var der er altså: 1) dette er IKKE hva som skjedde, og 2) vi bryr oss IKKE om hva som skjedde, samt eventuelt 3) du kommer INGEN vei med korrigerende leserinnlegg om hva som skjedde, dersom noen da skulle gidde å trekke det hele så langt.

Så OK, det er ikke bare enkeltpersoner i politikk og medier som juger så det renner, om enkeltepisoder og enkeltsaker, men en mer generell aksept i samfunnet for at ordene får erstatte situasjonene eller virkeligheten, uavhengig av deres sannhetsgehalt. Det det handler om for de fleste i en situasjon er å vite hvem som har mest makt, og så akseptere denne partens juging, denne partens ord, som den sanne juginga om denne tildragelsen.

Det eneste problemet med å la denne veltilpassede juginga gå for langt eller ta helt av, er at det kan oppstå et gap mellom språk og betydning, eller virkelighet, det dannes en språksprekk, som når gjetergutten i fabelen ropte «ulv!» for ofte, slik at ingenting lenger tas bokstavlig og ingen heller forventer at en tale eller en tekst handler om virkeligheten, handler om noe reelt, noe fra vår fysiske, sanselige verden.

Så mens vi lærte i gata å holde jugakors bakpå ryggen når vi måtte tale usant, blir vi som voksne sett på som rare og litt skrullete med vår emmene ærlighet og suspekte hang til sannhet, det må stikke noe under, være ugler i mosen, dette melet kan umulig være helt rent, får vi høre, for det er ikke slik man skal bruke språket, ikke som en direkte referanse til betydningen eller referanserammen, i verden, det er noe vi burde lagt av oss i barnehagen, for det lønner seg ikke, som voksen, eller i vår tid.