Bærekraftige primater

På øya Borneo lever idag en rekke bærekraftige primater, eller primatarter, kun én av artene skiller seg ut ved å være ikke-bærekraftig og da over tid altødeleggende.

Borneos brennende jungel utgjør et stadig forsvinnende hjem for primater vi kaller aper, mens primatene som brenner og hugger jungelen går under betegnelsen mennesker.

Vi lager selv disse ordene og begrepene, det er vårt privilegium som mennesker. Som ødeleggere kan vi selv definere fx bærekraft som noe kun mennesker kan fremskaffe, som et resultat av et skrivebordsprosjekt som såkalt følges opp (eller ikke følges opp) i praksis.

Og vi kan spinne videre på denne egendefineringen, og som bærekraftutreder William Lafferty slenge ut påstander om at et område må ha nok mennesker bosatt i dette området for å kunne utgjøre et bærekraftig lokalsamfunn.

Flytter de vekk fra jungelen, fx, er ikke denne lenger bærekraftig, om vi skal tro den gode utreder Lafferty.

I et av HC Andersens eventyr sprader en storkar gjennom gatene kliss naken, og det må et ufordervet barn til for å påpeke det åpenbare: At keiseren er uten klær.

Slik er det også med 2007-utgaven av begrepet bærekraft. Selv satellittene i verdensrommet får med seg det som skjer på jorden: At vedvarende branner lyser opp natten i verdens jungler.

På TV får vi se hvordan snille biologer og veterinærer pleier og hjelper apene på Borneo. I en bisetning får vi så høre hva som egentlig skjer: At vi brenner skogene deres.

For å oppsummere kan vi si, med en finger i jorda, at det ikke fins noe slikt som bærekraftig brenning eller uttak av tømmer. Idet trær blir tømmer er bærekraftlinja alt passert. En bever kan felle et tre, men den lar det bli liggende, i området, som vindfall. Alt i treet blir værende der og går over i nye former.

Selv de mest velmente og visjonære rapportene om bærekraft er ikke engang bærekraftige, som papirprodukter. De er basert på tømmer. Eller på energiintensiv og langtransportert resirkulering av brukt papir. Slik er det.

Kan vi så slutte å bruke begrepet bærekraft om ting som slett ikke er bærekraftige? Nei, vi kan nok ikke det. Det er ikke så enkelt. For i fellesskapet, og i de sosiale sammenhengene, blir den sanne referansen for ordet bærekraft til noe fanatisk. Noe ekstremt, og dermed ekstremistisk. Som en hardnakket påstand om at høns legger egg.

Slik kan vi si at språket og begrepene perverterer seg selv, helt automatisk, når de moses gjennom fellesskapskverna. Selv viktige ting som bærekraft, eller kanskje særlig viktige ting som bærekraft.

Fellesskapet forbyr og umuliggjør så å si selvkritikk og selvrefleksjon gjennom å la hvert begrep som en gang hadde en fast referanse til sannhet, natur og virkelighet få sige nedover skråplanet til den totale meningsløshet.

Bærekraft blir forbruksdobling. Utslippsreduksjoner blir utslippsdobling. Økologi blir økonomi. Miljøseire dødsstøt.

Språk og sivilisasjon er altså én og samme ting, og språket tjener som bortforklaringer, skjønnmaling, avledningsmanøvre fra det vi alle vet. Språket blir salgsplakaten, illusjonen eller livsløgnen som gjør alt dette grusomme og grusomt idiotiske mulig.